PNES og SSE (spesialsykehuset for epilepsi)

Hello! 

I august i fjor var jeg innlagt 14 dager på SSE. SSE er spesialsykehuset for epilepsi i Sandvika i Oslo.
Dette var for og utrede sykdommen min og det er der jeg fikk min endelige diagnose PNES og ikke epilepsi.
Det var både godt og tungt og høre. Godt fordi det ikke nødvendigvis trenger og være en sykdom som varer livet ut slev om kun 15% blir helt kvitt sin PNES (Jeg SKAL bli en del av den statistikken en dag og tallene skal gå opp, vi SKAL alle bli friske), men tungt fordi det krever mye jobbing og lite medisiner annet enn beroligende som kan hjelpe.
Noe jeg helst ikke vil ta da piller som, Sobril, Rivotril og Valium gjør sånn at jeg føler at jeg mister meg selv litt. Jeg blir liksom så likegyldig til alt. Og det er IKKE meg. Jeg har meninger og de er sterke.(Selv om jeg har respekt og full forståelse for de som mener motsatt)

Uansett tilbake til SSE, de 2 ukene jeg var her var en de tøffeste periodene jeg har hatt.
Jeg hadde vært langt nede i flere måneder i forveien, og det og skulle bo på et sykehus med så mange andre mennesker tett oppå seg var utfordrende for meg for og si det mildt. Du blir også filmet/overvåket 24 timer i døgnet. Du føler deg litt fanget.
I tilegg blir du koblet til Telemetri , som vil si at du bokstavlig talt er koblet til ledninger så du kan ikke bevege deg lenger enn til do og til sengen din.
Du sitter fast i stikkontakten på veggen. Haha, det høres og ser faktisk ganske komisk ut skal jeg være helt ærlig.
Men jeg var redd og usikker, jeg visste ikke hva de ville finne under registreringene og følte meg veldig sårbar eller hva jeg skal si. Jeg trivdes ikke og var glad når oppholdet var over ( De ansatte var forresten fantastiske).
Jeg tror jeg bare var dritt lei av alt som heter utredning, jeg har allerede vært gjennom utallige former for utredning de siste 7 årene og det skjer liksom aldri en endring.
Jeg blir jo aldri helt frisk. Slik føles det noen ganger hverfall. Lenge visste vi jo ikke hva grunnen til krampene var engang. Den første krampen kom Julaften 2014. Da var jeg på Sørlandet og ble kjørt i ambulanse til Sørlandet sykehus.De fikk ikke kontakt med meg på over 20 min og jeg klarte ikke snakke. Etter det har det ikke akkurat blitt bedre, MEN heller ikke værre .
Uansett, diagnosen jeg fikk hos SSE i fjor har gjort sånn at jeg har blitt mer åpen og jobber meg sakte men sikkert gjennom mine daglige utfordringer (før gikk jeg ikke på matbutikken eller tok trikken alene, selv når jeg ikke hadde kramper. Det gjør jeg nå. Enda en seier). Så egentlig var oppholdet på SSE begynnelsen på min reise mot en enklere og lysere hverdag. Da ble jeg på en måte litt tvunget til og ta tak i problemene mine, og virkelig gå inn i meg selv og se at det var jeg som måtte bli sterk, innenfra og ut. Jeg måtte slippe ting og begynne og se fremover. Sakte men sikkert bygge meg opp igjen. Det har skjedd mye i mitt liv, som jeg vil fortelle om her på bloggen, litt av gangen. 











Her er noen bilder fra oppholdet, igjen ikke spesielt flatterende eller "hyggelige" bilder men det er akkurat slik jeg følte akkurat da! Jeg var usikker og redd! Men det gikk jo bra, gjør jo helst det :) 

Ha en fin kveld videre alle sammen<3
 

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

Saramarocana

Saramarocana

26, Oslo

Hei alle smale, tykke,korte og breie jeg digger dere alle. Mitt Navn er Sara Elizabeth Bjåland Benamar (hvem har så langt navn! JEG!) Jeg er en jente på 26 år fra selveste Oslo. Jeg er rar, åpen, en smule kontrollerende ganske hissig men full av kjærlighet og kjappe replikker. Der har du meg i et nøtteskall. Jeg har marokkansk far og norsk mor, så jeg er en mixed kid, med store (eller små?) ambisjoner for meg selv. Jeg har en sykdom som heter PNES (Psykogene non-epileptic seizures) veldig fancy ord for kramper. Dette kommer av psyken og at jeg har hatt en del utfordringer og slite med i ung alder. (som jeg kommer til og fortelle om her) Kroppen min bare tar seg pauser rett og slett. (og jeg prøver og gjøre det beste ut av det) Jeg er en noe forvirret jente da jeg må forholde meg til to helt forskjellige verdener. Min mor er kristen og min far er muslim. Men hva er jeg? Det er det store spørsmålet. JEG VET IKKE. jeg vil liksom helst være begge deler. Så ja, les bloggen, få med dere kaoset i mitt hodet og utfordringene jeg jobber meg gjennom hver dag. Kommer til og snakke mye om Psykiatri og angst. Og det og være fanget mellom to verdener. Og generelt alt annet mellom himmel og jord. Kommer også til og legge ut video innlegg. Så ja, hopp på og følg med på en ærlig usminket blogg om hverdagen til en som er så langt fra perfekt man kan komme. Hei og hå. Sara

Norske blogger

Kategorier

Arkiv

hits